Nylige søk
Alternativer for søk
I myriaden av tanker kom det i dag opp minnet om ei jeg bodde i bokollektiv med, ei som var fra Bosnia og som jeg var venninne med i 1998/1999. Hun kritiserte meg for ting hun ikke hadde noe med:
- Hvorfor spiser du ikke potet, Maja? Du har sluttet å spise potet.
- Hvorfor har du ikke støvletter med hæl, Maja?
- Hvorfor har du ikke fint undertøy i silke, Maja?
Til slutt kokte det over for meg og jeg kjeftet på henne. Kraftig. Og så flyttet jeg ut.
Etter dette hørte jeg ikke noe mer fra mine bosniske venner. Da var jeg alene med epileptiske anfall i to år, en medisin som ikke fungerte og studier jeg ble forsinket med, en klasse jeg falt ut av. Det tok lang tid å finne nye venner, men jeg var instruktør og trener - jobben holdt meg oppe, ga meg mening i livet. Og det var i svømmemiljøet at jeg fant tilhørighet til slutt.
Siden den gang har jeg ikke hatt mye kontakt med bosniere i Norge. Enkelte dukket opp i livet mitt, men forsvant fort.
Og denne personen som gikk igjennom undertøyet mitt, sa at jeg burde gå til psykolog. Hvor sykt er det å gå igjennom en annen persons undertøy uten tillatelse, uten å spørre? Ødelegge tilliten på den måten, tråkke langt over grensa og så si at vedkommende som med rette er blitt forbanna, trenger hjelp? Et godt eksempel på "crazy making" og gaslighting.