Bjørn Stærk 🇳🇴 @bjoernstaerk@snabelen.no

Der var jeg gjennom den beste biografien på lenge: Alexandra Popoffs 'Vasily Grossman and the Soviet Century'. (424 sider med noter, jeg leste den på Kindle). Den skiller seg fra mine tre foregående fordi den ved siden av å være velskrevet, også oppleves som utrolig viktig.
Grossman var blant Sovjets fremste krigskorrespondenter, også en stor skjønnlitterær skildrer av partidiktaturet og terroren. Samtidig en ubøyelig sannhetssøker og melankolsk humanist. Den gjorde voldsomt inntrykk.

Jepp, helt greit å kjøpe flere bøker enn man leser: "The antilibrary's value stems from how it challenges our self-estimation by providing a constant, niggling reminder of all we don't know. The titles lining my own home remind me that I know little to nothing about cryptography, the evolution of feathers, Italian folklore, illicit drug use in the Third Reich, and whatever entomophagy is."

https://bigthink.com/personal-growth/do-i-own-too-many-books

"If I grew up in a country in which my religious holidays were the national holidays, it would feel like marginalization to have my children grow up in a more egalitarian country in which their religious holidays and traditions are just one of many. If I grew up in a society in which every character in the movies I see and the television programs I watch looked like me, it would feel like marginalization to see the occasional protagonist who does not. I would start to feel that my culture is no longer “for me.”"
- Jason Stanley, How Fascism Works

ok nerds here is a draft of this essay

> # Comparative Considerations Regarding Distributed Software Architectures

> Together we are strong. Knowing this, how can we write good software?

https://gist.github.com/garbados/cd3d5b382834e73645513df24e08d5ec

Nok en bra bok om kolonisering av andre planeter vi kan ta med her er kortromanen To be taught, if fortunate av Becky Chambers. En veldig bra karakterdrevet fortelling, som de tre romanene i Wayfarers-bøkene hennes (denne fortellingen er satt i samme univers, men er ellers frittstående).

RT @secparam@birdsite.link
Facial recognition is just a return to village life where everyone knew your face .... and the king had a mage who knew everyone's face (and travels) in every town ... and the mage tracked the king too and warned his accomplices if their faces were tracked. And you were afraid.

https://twitter.com/secparam/status/1218942979848753154

I år startet jeg året med å lese komedie-sci-fi-klassikeren «A Hitchiker’s Guide to the Galaxy». Hvorfor? Fordi jeg fylte 42 i år og det er jo et sentralt tall i boka. Videre: Hørespillet den er basert på ble første gang sendt på radio i 1978, for 42 år siden! Også er den jo herlig morsom da, på en erketypisk britisk måte.

you can't podcast your way out of this one, PodcastPete

En annen slik roman jeg leste i fjor var Hvit som snø av Jon Michelet fra 1980. Den har noen ekstra beske osloskildringer, som denne om Grønland. Men det som slo meg mest i den er at deler av handlingen foregår i en forfallen, tydeligvis billig leilighet ... som ligger hundre meter fra Karl Johan.

Men i likhet med revejakta er scenene i skogen helt gjenkjennelige. Noen ting endrer seg, andre ting ikke.

Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen (1983).
Smågangsterdrama fra hasjpushermiljøet på slutten av 1970-tallet. Jeg er ikke glad i krim eller gangsterhistorier, men jeg gjør et unntak for en minisjanger jeg tenker på som Dirty Oslo 1980. En blanding av skittenrealisme og thrilleroverdrivelser som er plassert i gater jeg kjenner veldig godt, men i en tid som er akkurat fjern nok til at det føles som en alternativ virkelighet. Fantes det en gang et Oslo hvor parkene var fulle av "freaker" som snakket om "bøffing" og "gall" mens de sjonglerte halvhjerta forhold til ålreite "skrepper"? Aner ikke, men jeg elsker denne uvirkelighetssfølelsen, hvor det er de mest åpenbare overdrivelsene (avanserte heroindrap, tortur i skogen) som fremstår mest gjenkjennelige, fordi de er allmenne klisjeer, mens det mest nære og hverdagslige er som fra en fordreid parallell virkelighet.

@backwardsflow @sobsz If you're ever caught in a "mistake" about Hitchhiker's lore, you can always say that you're referring to the version in some obscure medium --- i.e., not the radio plays, novels, TV show, movie, computer game or beach towel, but the trademark-skirting Cluedo knockoff that was only sold in Wales during the fall of 1983. It does not matter whether this version "exists" in a mundane sense, only whether one would read it and say, "Yes, Douglas Adams would have liked that."

@bjoernstaerk @harald Ei lita historie som kanskje er interessant. I eit tidlegare liv arbeidde eg med søk, type webskala. Vi var tre-fire stykker som stod og prata om personalisering av søk. Dette var på starten av 2000-talet og ikkje nokon hadde enno klart reelt personalisere websøk (tenk, det er ikkje lenger sia). Med personleg informasjon, kan ein jo auke den presumptive relevansen på treffa returnerte, på andre sia har ein at ein bør frå eit teknologisk (og etisk) synspunkt... 1/?

Det falt seg slik at jeg leste fire norske biografier på rad i vinter. Kaj Skagen om seg selv, Torgrim Eggen om Axel Jensen, Hans Olav Lahlum om Reiulf Steen og Asbjørn Bakke om Erik Bye. Det er ikke vanlig og starten skyldtes tilfeldigheter.
Boka om Jensen, som jeg knapt har annet forhold til enn egen alder og en slags hippiebakgrunn et par år på 60-tallet, imponerte med sin språklige spenst og kritiske distanse til hovedpersonen, selv om den også inneholder altfor lange beskrivelser av noen obskure mystikere. En overraskende god bok, anbefales.
Skagens 'Den forseglede ordre' kjøpte jeg vel fordi han er akkurat min alder og våre veier så vidt krysset hverandre en gang. Den er som forventet litterært sterk, forlaget kalte den en selvbiografisk roman, og rommer fengslende skildringer av oppvekst i lekmannskristne kretser, søken, studier, politikk og kjærlighet. Også denne er litt skjemmet av 'snill forlegger' som lar langhalm stå. Anbefales likevel absolutt.
De to første gikk som en vind, men det ble labert i motstrøm da jeg møtte Reiulf Steen. Her var egentlig motivasjonen sterkest, mannen og det politiske interesserer meg sterkt. Opplevelsen er kanskje preget av at jeg kom rett fra A. Jensen, der starten er forrykende! Jeg ga opp flere ganger fordi jeg opplevde språket som oppsiktsvekkende tørt. Det endte med at jeg bladde bakover til et kapittel jeg visste ville interessere, men problemet besto. Til slutt åpnet jeg tilfeldige sider uten at de hjalp meg. Jeg kjenner ikke Lahlums forfatterskap fra før, men det undrer meg at denne tilsynelatende har fått ganske enstemmig ros av anmelderne. Har noen drøftet den knusktørre referatstilen? Jeg syntes også distansen til hovedpersonen virket svært beskjeden, men leste ikke nok til å påstå det. For jeg ga opp.
Siden Bye-boka hadde stått i hylla et år etter at en venn lånte meg den, fikk denne avslutte biografi-kicket. Hovedpersonen var en venn av faren min og jeg traff ham selv en håndfull ganger. Jeg startet lesingen i skeptisk modus etter Steen og hadde nok også ventet av samme grunn. Det er mange anmerkninger med blyant og min håndskrift underveis der jeg antok at Bakke har tatt hovedpersonens egne beretninger for helt god fisk. Noen passasjer er forblommet og virker preget av beundring. Likevel vokste boka i meg. Biografen gløtter langsomt på dører inn mot Byes fyll og flørting. Det gjøres altfor nennsomt etter min smak, men det er vel et valg som kan forsvares. Og dybden i Bye blir klarere mens mannen blir mer ekte for leseren (meg). Det ble altså 3-1 til biografier i mitt hode. Tar alle forbehold siden det jo er jug at jeg leste Lahlums. Forsøkte, men feilet, og skyldte på forfatteren. Andre har kanskje tanker om disse, om anmeldelsene og forlagsarbeidet?
PS. Nå leser jeg forresten en femte, 'Vasily Grossman and the Soviet century'. Virker svært lovende. DS.

I actually did not choose wisely

"Those who benefit from hierarchy will adopt a myth of their own superiority, which will occlude basic facts about social reality. They will distrust pleas for tolerance and inclusion made by liberals on the grounds that these pleas are masks for power grabs by other groups. Fascist politics feeds off the sense of aggrieved victimization caused by loss of hierarchal status. Empires in decline are particularly susceptible to fascist politics because of this sense of loss. It is in the very nature of empire to create a hierarchy; empires legitimize their colonial enterprises by a myth of their own exceptionalism. In the course of decline, the population is easily led to a sense of national humiliation that can be mobilized in fascist politics to serve various purposes."
- Jason Stanley, How Fascism Works