Orient, av Georg Wasmuth Sejersted, 1942.
Reiseskildring fra Irak, Kuwait og Saudi-Arabia. Underholdende tøv som fremstår som en ufrivillig parodi på orientalisme. Det går nesten ikke en side uten henvisninger til den mystiske orient, Harun al-Rashid fra Tusen og en natt og fanatiske muslimer. Sejersted var visstnok en av sin tids mest kjente norske reiseskribenter, og ble ansett som en slags ekspert på Midtøsten. Reisen han beskriver her ble foretatt i 1934, og jeg mistenker at boka er et resultat av en desperat henvendelse fra en forlagsredaktør. "Hei, det finnes ingen nye reiser å skrive om for tiden, har du noen gamle notater du kunne gjort om til en bok?" Resultatet er femti-femti Tusen og en natt og fanatiske muslimer, med Sejersted selv som en slags Lawrence av Arabia-figur som behersker kunsten å navigere blant disse mystiske og farlige folkeslagene. Ordet "fanatisk" brukes så ofte at det virker mer som latskap enn fordomsfullhet. Alt er fanatisme. Shiaene er fanatiske i sin feiring av religiøse høytider. Når det er farlig for europeere å oppholde seg i en by etter mørkets frembrudd er det fordi innbyggerne er spesielt fanatiske mot kristne. Osv. I beskrivelsen av Saudi-Arabia er det også urovekkende mange nøytrale henvisninger til "negerslaver" (et ord han i blant bytter ut med "neger" og "slave" for variasjonens skyld). At irakerne ikke liker europeere er et utslag av fanatisme. At saudiene har slaver er ikke engang eksotisk nok til å utdype. Det er bare noen folk som kommer og serverer kaffe mens man sitter og snakker med sjeiken, det.

Men kjedelig, det er ikke dette. Her er det som altså både fanatiske steinkastende muslimer og morderiske beduinbanditter. Den beste fortellingen her er så god at jeg egentlig ikke tror den er sann. I Bagdad før Sejersted høre et rykte om at en nordmann nylig har blitt drept i byen. Han og et par andre europeere starter et detektivarbeide for å finne ut hvem det var og hvem som drepte ham. Til slutt finner de ut at det var ham selv som var "offeret". En "boy" med dårlige engelskkunnskaper hadde overhørt en samtale om hvordan Sejersted har et arr fra da han ble skutt i beinet, og har trodd at det var snakk om et drap. Så har ryktet spredd seg, helt til Sejersted og de andre europeerne kommer fram til sannheten. Det er en komisk mininovelle i standard krimformat, og jeg tror ikke på det. Men det er uansett ingenting her som har noe særlig sannhetsverdi. Dette er mest av alt veldig gøy, og avslørende for generasjonen som satt hjemme i Norge og svelget dette tøvet.

Hvordan selskapet jeg jobber i, Vivende, møter koronakrisen så langt: Vi har satt opp et solidaritetsfond som kompenserer de som har fått mindre å gjøre: vivende.no/vivende-star-sterke

Heldigvis er ikke IT-bransjen hardt rammet ennå, men det er fint å se hvor kjapt et lite ansatteid selskap kan røre på seg. Hos oss ligger mye risiko på de ansatte, men jeg tror kombinasjonen av full ansattkontroll og godt offentlig sikkerhetsnett gjør det til en robust modell.

Tenk hva det ville gjort med boligprisene f.eks. Prisene i Oslo er sinnsyke ikke fordi hver eneste bydel er så jævla fin å bo i, men fordi alle vil være i nærheten av jobben sin. Tenk om du slapp det. Hvor ville du flyttet da?

Show thread

Da jeg hørte det tenkte jeg at det var smart men vanskelig å få til. Et par uker senere sitter alle kontorarbeidere hjemme på ubestemt tid. Den døra må dyttes opp enda mer. Altså, hjemmekontor handler ikke bare om at du kan sitte i leiligheten din i Oslo og gjøre jobben du ellers gjør i sentrum. Det handler om at du kan ta med deg en jobb som bare finnes i storbyen og utføre den i småbyer og på bygda. Hvis du vil.

Show thread

Mens vi venter bør vi utforske dørene som har åpnet på gløtt nå. Som dette med hjemmekontor. Lage Nøst hadde et bra intervju om grønn distriktspolitikk som jeg glemte å linke til før alt stoppet opp: soundcloud.com/gronnungdom/gro

Et poeng der var at å flytte statlige arbeidsplasser ut fra byen ikke behøver å bety at man flytter en stor avdeling fra Oslo til en annen by. Det kan være så enkelt som at hver og en sitter og jobber hvor de vil. Så kan du bo på det stedet du liker best.

So remember when I was saying Zoom is a privacy and security train wreck? Apparently, that was an understatement:

“Zoom has ‘rolled their own’ encryption scheme [with] significant weaknesses … [and transmits] meeting encryption keys through China.”

citizenlab.ca/2020/04/move-fas

Via @ScottMortimer

"La oss bruke fem minutter på å vise medfølelse med en gruppe som er blitt rammet av koronakrisen: De som går rundt og mener ting om alt som skjer." aftenposten.no/meninger/kronik

Har i det siste stort sett bare lest gamle reiseskildringer jeg har funnet brukt. Nesten alle gitt ut under krigen. Får meg til å lure på om det ble gitt ut ekstra mange reiseskildringer da, og var det myndighetene eller interesse fra leserne som var årsaken?

Show thread

En kvinnes eventyr i Asia av Audrey Harris, 1942. Eller Eastern Visas, som det heter bedre på engelsk. Dette er en av favorittene blant alle reiseskildringene jeg har lest i det siste, og det er spesielt morsomt å lese den opp mot Max Reischs bok Transasia: bokgruven.no/@bjornstark/10382 Reisch og Harris reiste til Asia omtrent på samme tid, i 1935/36, men der Reisch holder seg så tett som mulig til europeere og kolonimaktenes infrastruktur, gjør Harris sitt beste for å slippe bort fra alt hun er vant med. Hun starter med den transsibirske jernbanen gjennom Sovjetunionen, og tilbringer resten av boka i Kina, Japan og Korea. Hun reiser enkelt, tar sjanser, og hopper uti ting som en ekte eventyrer. Det som gjør dette ekstra gøy er at hun nettopp ikke vet hva hun driver med, men prøver likevel, som når hun på toget i Kina gjemmer seg bort for å lære å bruke spisepinner, og maten flyr i alle retninger.

Harris er relativt fordomsfri til tiden å være. Bildet jeg sitter igjen med er egentlig litt som Patrick Leigh Fermor, briten som vandret til Istanbul (også på 1930-tallet!) og skrev om det i Gavenes tid. Fermor er en bedre forfatter, men ellers har de mye til felles. De reiser enkelt, er nysgjerrige og eventyrlystne, og bærer tydeligvis med seg en slags sofistikert britisk overklasseaura som gir dem innpass blant rike og mektige. Fermor sjarmerer seg inn hos lavadelfamilier langs Donau. Harris får seg mektige japanske venner som gjør det mulig for henne å reise dit hun vil i Kina. Det betyr ikke at hun ser Asia med japanske øyne, hun er tvert i mot kritisk til måten de behandler kinesere og koreanere på.

Boka er også en fin kontrast til Paul Therouxs The Great Railway Bazaar, hvor deler av reiseruta er den samme. Theroux er også en bedre forfatter, men jeg får ikke inntrykk av at han egentlig har det _gøy_ når han reiser. Det er lite glede i de bøkene hans jeg har lest. Det er det her. Dette er ren eventyrlyst.

Bønn for Tsjernobyl

Temaet har aldri interessert meg før serien på HBO, og da jeg kom i fare for å fortelle en hviterusser at Norge ble hardt rammet av avfall fra Tsjernobyl, så forstod jeg at jeg ikke hadde nok kunnskap om emnet.

Så jeg plukket ned denne boken fra anti-biblioteket mitt.

Det er en veldig sterk bok som absolutt har fortjent prisene den har fått. Det er ikke mange bøker som klarer å tvinge frem tårer hos meg.

Jeg tror det er vanskelig for oss nordmenn å fatte hvor mye elendighet og lidelse våre med-europeere har levd gjennom i øst.

Samtidig fikk den meg til å tenke på lidelses-voyerisme, som jeg kanskje er en deltaker i selv. Min serbiske venninne har flere ganger kommentert hvordan enkelte nordmenn finner hennes grusomme opplevelser "interessante" og "spennende". Vi har det kanskje så godt at vi vil bruke andres lidelser som en dannelsesreise.

Det samme opplever mennesker fra Tsjernobyl i Hviterussland. De blir sett på som interessante vesener, og føler jeg fremmedgjort. Og det fikk meg til å tenke på om jeg gjør det samme. (Leser f.eks. en annen bok om Holodomor nå).

Uansett, les boken. Vi vet for lite om hviterusserne.

Enig. Begynner å angre på at jeg stemte ja til koronapandemien. Foreslår at også regjeringen nå svelger stoltheten sin og avslutter pandemien før den gjør mer skade. Det er ikke for sent å snu!

Fantastisk start på årets utvidete bilpåskeferie til Lofoten, med nesten tomme veier nordover fra Oslo.

Siden alle sitter hjemme og kjeder seg for tiden, her er en undersøkelse om spredning av koronavirus som Oslo universitetssykehus ønsker at så mange som mulig svarer på. Krever pålogging med BankId, men tar bare ti minutter å svare: koronastudien.no/

Dagens personlige trolley-dilemma: Brettspillet Pandemic er utsolgt og jeg burde derfor kunne tjene store penger på å selge min utgave. Men den ligger hos foreldrene mine. Er det en økonomikommentator tilstede som kan hjelpe meg med en kost-nytte-beregning?

Det er jo en slags abrahamsprøve dette, for de troende. "Ja hei, Abraham, det er meg, Økonomien. Du har adlydt meg trofast i mange år. Nå skal du ta de gamle og kronisk syke i familien din, legge dem på et alter og ofre dem for min skyld."

Vi var i Sovjet, av Lise Lindbæk m.fl. 1951.
Skuffende forsvarsskrift for Sovjetunionen. Skuffende først fordi jeg hadde håpet på noe som lignet mer på en reiseskildring. Lindbæk og resten av bokas forfattere besøkte Sovjetunionen som en delegasjon fra Norge, og jeg så for meg at det ville vært gøy å høre hva de så eller trodde at de så. Det er litt sånt her, men det meste av boka er mer en beskrivelse av ulike aspekter av sovjetsystemet på et mer teoretisk nivå. Utdanning, arbeidsliv, osv. Kjedelig og tvilsomt.

Og skuffende fordi apologetikken er så klønete. Lindbæk lover i starten at målet ikke er å skjønnmale Sovjet, og det stemmer i og for seg. De beskriver det ikke som et paradis. Og hun insisterer på at bare halvparten av delegasjonen er kommunister, og alle er i stand til å tenke selv. Men de må likevel forsvare eller unnskylde alt mulig. Det er ikke tvil om at Sovjet på noen punkter hadde mer å skryte av enn folk i Vesten var villig til å innrømme dem under Den kalde krigen. En ærligere bok ville holdt seg til å løfte fram sånne punkter. Et sted forklarer de hvordan det sovjetiske barnehagetilbudet gjør det mulig for begge foreldrene å være i jobb, og forsvarer dette mot norske kritikere som mener at moren bør holde seg hjemme. Ganske artig med tanke på at Norge i dag har det samme idealet om full barnehagedekning og begge foreldre i jobb. Og hun har selvfølgelig rett i at Sovjetunionen gjorde en formidabel krigsinnsats mot Tyskland, og at det er imponerende å bygge et utdannet industrisamfunn nesten fra bunnen av på noen tiår. Sånn hvis man ser bort fra de enorme forbrytelsene og feilgrepene.

Men nei, her skal _alt_ unnskyldes, inkludert fangeleirene og Lysenko. Og i stedet for å bare fortelle hva de ser, skal de hamre det inn med sidevis med tvilsomme tall. Jeg synes faktisk det er greit at de litt ukritisk formidler det de blir fortalt av folkene de møter. (På denne fabrikken er _alle_ stakhanovarbeidere! Vi bare _elsker_ kollektivbruket vår, men hø hø selvfølgelig er ikke alle i Sovjet like velstående som oss.) Sånn må det jo bli når du reiser på delegasjon til et diktatur. Det er den evinnelige teorien og tallene jeg går lei av.

Dette slår meg som en grunnleggende uærlig bok. Først og fremst tror jeg forfatterne lyver for seg selv.

Forøvrig ser Lindbæk ut til å ha vært en interessant person: nbl.snl.no/Lise_Lindb%C3%A6k

"Although most cases are mild or even entirely asymptomatic, the recent outbreak indicates that severe DKE-19 primarily affects men ages 24–36 working in tech" medium.com/@noahhaber/flatten-

På reise i Norge - fra Christiania til Vadsø i 1854-55, av Frederick Metcalfe.
Reiseskildring fra en britisk prest som dro på flere lange besøk til Norge gjennom livet. I denne er hovedvekten på Nord-Norge, hvor Metcalfe reiser tilfeldig rundt i Troms og Finnmark for å finne gode lakseelver. Han ser ut til å ha snakke godt norsk, og boka er derfor full av artige og ofte syrlige observasjoner om folkene og stedene han besøker. Spesielt den norske maten får gjennomgå hardt. Det går mye i grøt, melk, flatbrød, grøt og grøt. Når nordmenn spiser grøt, forklarer han, fyller de først skjeen med grøt, og så dypper de den i en bolle med melk. Annen mat er vanskelig å få tak i. Han forteller om en gård han overnattet på som stadig forsynte ham med ferske egg, noe han selvfølgelig satt pris på. Da han så reiste videre og overnattet et annet sted fikk han vite at de var tomme for egg der fordi en gæren engelskmann hadde spist opp alt i området.

Folkene er han mer positiv til, men han har fordommer mot samer og kvener. I Finnmark finner han russere som muligens sonderer terrenget for en framtidig overtagelse, og folk som er lei av at makta i Oslo ikke bryr seg om hva som foregår der.

Britene oppfant moderne turisme, og boka kan best klassifiseres i sjangeren "hei jeg har oppdaget en skjult perle som er nesten fri for turister og nå håper jeg endelig dere ikke alle kommer hit dere også". Favorittavsnittet mitt er der hvor han beskriver en oppfinnelse han tydeligvis aldri har hørt om før, og ikke forventer at leserne vet hva er: Ski. Se bilde to.

Tror også at mye av det som kommer av meninger om epidemibekjempelse fra ikkeeksperter handler om å gjenvinne en følelse av kontroll gjennom å angripe problemet på det øverste nivået, i stedet for å holde seg til det nivået man eventuelt kan noe om og kan gjøre noe med.

Show thread
Vis mer
Snabelen.no

Ein norsk tenar for den desentraliserte sosiale media platformen Mastodon.